En sekulær vind blåser over den muslimske verden

Under kolonialiseringen og gjennom hele den kalde krigen brukte de imperialistiske maktene religionene som et middel til å kneble all protest mot deres undertrykking. Frankrike, som i 1905 innførte en lov om sekularisering av sine egne institusjoner, bestemte seg umiddelbart for å la være å innføre det samme i sine kolonier.

Vi vet i dag at ”Den Arabiske våren” var et britisk initiativ som hadde til hensikt å innsette det Muslimske Brorskapet i maktkorridorene og derigjennom vedlikeholde den anglo-saksiske kontrollen over ”Stor-Midt-Østen”.

For 16 år siden kunne de vestlige styresmaktene med rette beskylde muslimene for ikke å holde orden i eget hus, og for å tolerere terrorister. Dog har det etter hvert vist seg at disse terroristene er støttet av de samme vestlige styresmakter i et forsøk på å kneble muslimer i et slags ”politisk Islam”. London, Washington og Paris har ingen problemer med terrorisme inntil den sprer seg utenfor ”Stor-Midt-Østen”. Og de kritiserer heller ikke ”politisk Islam”, i alle fall ikke Sunni islamismen.

Ved å holde sin tale i Riyadh hadde president Trump en intensjon om å få slutt på terrorismen som holder på å utarme regionen, og som nå sprer seg til vesten. Ordene han brukte traff nærmest som et elektrosjokk, og talen ble tolket som en tillatelse til å gjøre slutt på problemet en gang for alle.

Det som hadde vært utenkelig gjennom de siste århundrene ble plutselig en realitet. Saudi Arabia bestemte seg for å kutte all kontakt med det Muslimske Brorskap, og freste mot alle de som fortsatte å søke samarbeid med britene, mest av alt mot Qatar. Riyadh signaliserte et ønske om å renske opp, et ønske som vil innebære mye frustrasjon. I beduinsk ånd og hevngjerrighet har diplomatiske forbindelser blitt brutt, og en økonomisk blokade av den qatarske befolkningen ble organisert. Samtidig ble det fra Emiratenes side sporenstreks innført opp til 15 års fengselsstraff for noen som måtte vise den minste sympati for det forbannede Qatar.

En gigantisk forflytning av tropper og allianser har begynt. Hvis dette fortsetter vil regionen organisere seg selv rundt nye fronter. Spørsmålene rundt kampen mot imperialismen vil forvitre og vike for ditto kamp mot de geistelige.

Europeerne levde med denne fronten i fire hundre år, fra det 16. til det 19. århundret. Men ikke USA, da dette landet ble grunnlagt av den puritanske kulten som flyktet fra nettopp denne fronten. Kampen mot den politiske kristendommen var først og fremst en kamp mot kravene fra geistligheten innenfor den katolske kirken, som forsøkte å detaljstyre sine undersåtter helt inn i deres soverom. Dette styret forsvant først med Paul VI, som avsluttet bruken av den pavelige tiara. Denne tredelte kronen var ment å skulle symbolisere at paven var en høyere autoritet enn konger og keiser.

Som den originale kristendommen, som ikke hadde prester (disse dukket først opp i det 3. århundret), har heller ikke den originale Islam eller dagens sunnimuslimer slike prester. Bare Shia islamismen har blitt organisert som den katolske og den ortodokse kirken. Som et resultat av dette har den politiske Islam i dag gjenoppstått via det Muslimske Brorskap og styret til den iranske presidenten Sjeik Rouhani (sjeik-tittelen indikerer at Rouhani er et medlem av den shiamuslimske geistligheten).

For tiden ser vi derfor et dannelse av nye allianser innenfor den muslimske geistligheten ved hjelp av Storbritannia. En slik allianse kan oppstå rundt en gruppe som inkluderer Iran, Qatar, Tyrkia, Idlib i det nord-vestre Syria og Gaza. Denne gruppen vil kunne være den som beskytter det Muslimske Brorskapet, og derav en forsvarer av deres bruk av terrorisme.

I løpet av to uker snudde også den arabiske pressen, som inntil nylig beskrev det Muslimske Brorskap i et gunstig lys som en sterk og hemmelig organisasjon med Jihad-isme som en legitim kampform. Over alt blir nå kravene til det Muslimske Brorskapet avvist som et forsøk på å kontrollere befolkningen, og Jihad er redusert til ondskapsfulle tåpeligheter.

Denne flommen av kommentarer, som inneholder århundre med opparbeidet frustrasjon, kombinert med den volden som har fulgt i kjølvannet, gjør en tilbakevending til gammel retorikk nesten umulig. Vi kan likevel ikke forvente at alliansen Iran-Qatar-Tyrkia-Hamas vil gå til den andre ytterlighet. Denne revolusjonære tsunamien skjer midt i Ramadan. Møter mellom familie og venner, som er ment å være fredelige sammenkomster, blir nå regelmessig omdannet til heftig argumentering rundt hva som er de fundamentale sannheter innen Islam.

Hvis fronten for og imot geistlighetene skulle fortsette, vil vi se en omdanning av det politiske landskapet. For eksempel har Revolusjonsgarden, som ble dannet for å stå i mot den Anglosaksiske imperialismen, nå opparbeidet seg en harme mot den iranske geistligheten. Mange av dem husker at under krigen som ble påført dem av Irak, så sørget Mullaene og Ayatollaene via manipulasjon for at deres egne barn ble skjermet fra krigen mens Gardens menn døde på slagmarken. Siden Garden er svekket under den første styringsperioden til Rouhani, er det usannsynlig at de vil våge å opponere mot den sivile/geistlige makten. Tvert imot. Den libanesiske Hizbollah er under Sayyed Hassan Nasrallahs kommando, en person som sterkt promoterer separasjon av det offentlige og det private liv (tittelen Sayyed har indikerer at han er direkte etterkommer etter profeten Mohammed). Selv om han har en religiøs funksjon og en annen, politisk funksjon, har han alltid vært motstander av å blande de to, samtidig som han aksepterer Platons prinsipp om Velayet-e faqih (m.a.o. et styre av vise menn). Det er derfor usannsynlig at Hizbollah vil følge Rouhanis styreform.

Samtidig syder det i hele regionen. I Libya har det Muslimske Brorskapet forlatt Tripoli, og latt det bli opp til en milits å frigjøre Saif el-Islam Kadhafi, og til general Hafter å øke sin innflytelse. I Egypt har General-President al-Sissi bedt sine kolleger på den andre siden av Gulfen om å sette opp en liste med alle terroristene. I Palestina har den politiske ledelsen i Hamas flyktet til Iran. I Syria har jihadistene stoppet kampene mot republikken, og avventer ordre. I Irak har hæren doblet sine anstrengelser i kampene mot det Muslimske Brorskapet og Naqshbandis Ordenen. I Saudi Arabia har den Muslimske Verdensliga ekskludert brorskapets stjernetilhenger, Sjeik Qaradawi. Og Tyrkia og Pakistan har begynt forflytninger av titusenvis av soldater mot Qatar, som i dag bare holder liv i seg selv ved hjelp av Iran.

En ny virkelighet ser ut til å vokse frem i regionen.